Bakagaijin: A Weegie in Japan

onsdag 31. desember 2008.

Godt nyttar alle sammen!!

Her humper det og gar som vanlig, alt for mye ute for tida... tok meg fri fra alkohol sondag og tirsdag, men merker at lordag og mandag ble noen harde netter... men ikveld er jo nyttarsaften, sa kan nok ikke ta meg fri... men etter dette blir det nok en ferie sa jeg kan fokusere litt pa studier...

Na har Jorgen joina okkupasjonen hos Michiyo, siden moren til Ayumi er pa besok. Men det blir vel bra. Sa ikveld sa blir det nok bare meg og gutta (Jorgen, Chris, Jimmy og Emmet), men tror det blir en bra kveld uansett. Det er alltid bra her i Sapporo!! Men det er litt merkelig a tenke pa at nar klokka slar tolv her, er klokka bare fire hjemme...

Merker at jeg er litt sliten av a vare her na, egentlig... har litt hjemlengsel... savner ordentlig god mat... snakke med gamle venner... slappe av med familie... se pa filmer med vennene mine... vite hva som skjer med folk, siden det er litt begrenset med kontakt jeg kan ha med folk her...

Men samtidig sa gruer jeg meg litt for a dra hjem... kommer virkelig til a savne folka jeg har her ogsa, foles som at jeg har begynt a danne et liv her jeg ikke vil avslutte helt enna...

Men man kan ikke fa bade i pose og sekk, sa enda det vil bli trist a dra, vil det bli godt a komme hjem igjen ogsa. Gleder meg til a se alle igjen!! Det er vel 16 dager igjen til jeg ser dere igjen, sa dere skal se at jeg plutselig er hjemme, og kommer til a prate hull i hodet pa dere om alle sammen her og alt jeg har opplevd og lart!!

Vel, haper alle far en bra kveld, sa far vi se nar jeg kommer med neste oppdatering!

"Colourful" World, "Colourful" Life
15:16

lørdag 27. desember 2008.

Har dessverre liten tilgang til internett for tida, men har funnet en internett-kafe, sa kan prove a oppdatere litt *onsker en tusj til a legge til prikker over a og streker over o...*

Jeg har da flyttet inn hos Michiyo, det er ganske greit. Leiligheten hennes er ikke sa shitty som hun og Chris vil ha det til, iallfall med tanke pa at det er midlertidig og jeg slipper a bruke en masse penger pa et hostelrom som, let's face it, ville vart shittier. Sa den siste uka har jeg for det meste bare slappet av, drevet og laget et system for alle kanjiene vi har lart dette semesteret og hengt altfor mye pa Gaijin-bar. Har hatt en pause derifra en par dager na, skal ta en tur ikveld for jeg tar fullstendig pause til nyttars-aften. Blir sa utrolig lat av all olen...

Juleaften var jeg sa klart pa Gaijin-bar, jeg var pyntet opp og klar til a "feire", sa mye en kan i et land hvor de ikke feirer jul, men det var en stille kveld med de faste folka. Siden de andre (ehh, Jimmy og Chris) feirer jul forste juledag var det ikke helt den store festkvelden.

Forste juledag motte jeg Jorgen, Ayumi, Akiko og Ai-chan (liker ikke a si bare Ai, sa legger til chanen her) for a spise. Som vanlig god mat og vi koste oss med nomihoudai. Siden det er som regel ganske fullt pa restauranter disse kveldene her i Japan, ble vi etterhvert jaget ut da vi hadde tidsbegrensing. Sa vi satte oss pa en cafe for kaffe, for vi dro av garde til Gaijin-bar sann i ti-tida. Der var det full fest, og siden torsdag er pokerkveld, var bordet fullt av kortspillere (og Jimmy og Chris som sa at de ikke ville gamble pa juledagen, tsk tsk). Sa vi satte oss borti hjornet og koste oss ifred, mens oynene mine pilte bortover mot bordet som var fullt av kjentsfolk. Men det var koselig a henge med jentene ogsa, sa klart.

Da poker-runden var over kom Jimmy med kake som Michiyo hadde laget, og Chris kom og satte seg litt med oss. Men han hadde tross alt jobbet fra 12 til 8 den dagen, sa var tydelig at han ikke var sa interessert i a sitte og snakke japansk med oss, sa han pilte av garde til PCen og styrte musikken resten av kvelden. Jentene var slitne, sa etter en stund forlot de meg og Jorgen og lot oss fa leke med vennene vare, jippi!!

Sa vi satte oss ved bordet, fikk snakket en del med Matsui og Kenshi, for Matsui matte dra med seg en Kenshi som aldri ble ferdig med a si hadet og merri kurismasu til meg. Snakket med Kenta til han dro. Da var det bare jeg, Jorgen og Chris. Hmm... noen ganger vet jeg bare ikke hvordan jeg skal forholde meg til Chris... litt moody av seg, spesielt denne uka...

Det kunne hende han folte seg litt ignorert denne kvelden siden jeg snakket for det meste med jentene da han kom til bordet vart, men han var litt smasur en annen kveld, sa lurer pa om han kanskje er litt sur pa meg, hvilket han egentlig ikke har noen grunn til. Det som skjedde var at en fyr, Vibes (fra Jamaica, sa klart), var innom en kveld. Har sett han flere ganger, men aldri snakket med han for. Han var veldig flortete av seg denne kvelden, men jeg er klar over at han er gift og har barn, sa jeg tok det bare som litt morro spok, og bare kodda med. Da Vibes dro, sa sa Chris ganske mutt for seg selv "I can't believe you fell for that". Jeg ble ganske paff, fordi jeg trodde at det var ganske obvious at jeg bare kodda, men tydeligvis godkjente ikke Chris dette, og ignorerte meg videre den kvelden, slik han gjorde da jeg kom til bordet forste juledag...

Blir sa frustrert, vi er jo bare venner, men allikevel blir det sa mye slik oppforsel, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det...

Men han er helt sikkert like blid igjen nar jeg moter han igjen, sa far prove a ikke tenke mere pa det.

Gleder meg virkelig til nyttarsaften, da skal vi (Jeg, Jorgen, Chris, Jimmy. Emmet som har kommet tilbake fra Irland igjen, og antakelig Ayumi og Akiko) dra til en tysk bar ved TV-tarnet med tabehoudai og nomihoudai, for vi drar til Gaijin-bar for countdown, sa tror det blir en bra kveld.

Haper jeg far mulighet til a skrive igjen.

Jaa, mata ne!!

"Colourful" World, "Colourful" Life
14:07

torsdag 18. desember 2008.

Jepp, etter 14 uker, ti kapitler, to store prøver, en stor proficiency-test, kjedelige fester, te-seremonier og en hel masse automat-kaffe er da skoleåret her over!!

Så sikkert noen av dere som lurer på hva slags planer jeg har fremover? Masse sightseeing og digg onsen-bading i Hokkaido, Party og shopping i Tokyo og Osaka, se på templer i Kyoto?? Ehem...

Jeg må innrømme at jeg trives altfor godt her, at jeg ikke har lyst til å si hadet til folka her helt ennå... Så jeg flytter da inn hos Michiyo, så jeg og Jørgen kommer til å fortsette og sose litt rundt her... siden Jørgen bare har flybillett fra Tokyo og antakelig tar en tur dit før, kan det hende jeg blir med... men siden jeg har flybillett fra Sapporo så får vi se an hvordan vi planlegger det, siden begge drar nå 14. januar. Jeg hadde virkelig lyst til å oppleve mere av Japan, og hadde virkelig lyst til å ta en tur til iallfall Tokyo og Kyoto, men...

Jeg merker at jeg er ikke helt i det humøret lenger, det virker slitsomt, og dyrt, og føler at jeg har mest lyst til å slappe av med folka jeg har blitt kjent med her. I tillegg er det usikkert om jeg kommer til å møte dem igjen (enda Michiyo har sagt at hun vil veldig gjerne komme og besøke oss i Norge til sommeren, og sier at jeg må komme og besøke henne i New York en gang i fremtiden, og Chris har tom bedt på sine knær om å la han få flytte inn hos meg... komplisert, han dreit seg litt ut på forrige visum-søknad, så kan hende han må flytte ut av Japan... siden han ikke har lyst til å begynne på nytt i Japan eller flytte tilbake til Ippswich, har han funnet ut at han skal bli med oss til Norge... om han ikke får ordnet visumet da.), så har lyst til å tilbringe tid med dem mens jeg kan. Eventuelt får jeg bli WoW-nerd jeg også, så får bli med i guildet deres og holdt kontakt på sånn vis ;-)

"Colourful" World, "Colourful" Life
15:11

mandag 15. desember 2008.

Vet ikke helt hva som skjedde med det forrige innlegget.... skrev ganske langt, men så kom det bare opp to paragraf da jeg publiserte det og resten forsvant... skjønner ikke hva som skjedde der, men slettet det siden det virket litt dumt med såvidt begynt innlegg...

Så fredag hadde vi da julefest med IFA-folka. Gleda meg virkelig ikke, siden jeg er så lei av disse La-oss-møtes-og-late-som-om-vi-er-venner-møtene... Men det var ikke så verst, nesten litt morro, faktisk, men slitsomt som alltid... Fikk iallfall suppe, ramen og god kake, om ikke annet.

Etterpå dro jeg til Gaijinbar for å slappe av og ha det ordentlig morro. Det var ganske stille da jeg kom, men ble etterhvert overfylt av middelaldrende japanske menn som lovet å komme tilbake på lørdag. Yay, lucky me...

Lørdag bakte jeg lussekatter til bursdagsfesten, og iforhold til at jeg aldri har gjort det før og måtte bruke japanske råvarer, gikk det ganske greit. Folka her så ut til å være fornøyde med smaken av norske bakverk (og japanerne så også ut til å like det), så det var jo et bra tegn.

Så dro jeg og Jørgen til Gaijin-bar for å feire Michiyos 35-årsdag (jeg vet, hun virker ikke så gammel). Som vanlig var vi først og snakket en del med henne, hun var veldig fornøyd med selbu-vottene fra Jørgen (man har ikke norske venner med mindre de gir en norske gaver), og gledet seg til lussekatter med romrosiner...

Andrew som skulle hjelpe henne den kvelden dukket snart opp, så vi pratet en del med han. Flere folk dukket opp, bl. a. Chris, Jimmy, Jeff og Satori, Tsutomu faktisk og en hel haug av Michiyos venner som jeg egentlig ikke kjenner, og så klart noen av disse innpåslitne gamle japanerne som av en eller annen grunn tror de har noen som helst sjans på meg... argh, møkklei de folka... jeg har ikke yellow fever, og om jeg så hadde det hadde jeg fortsatt ikke brydd meg katta om 40-50 år gamle menn!! Get a hint!!

Det ble servert lussekatter, og folk så ut til å være veldig fornøyde, mange folk kom med halvspiste lussekatter og mumlet med munnen full "Oishiii yo!" til meg, så så ut til å være en suksess gitt.

Jeg ble sittende og prøve å ignorere en av disse innpåslitne mennene, mens Chris bønnfalt meg om å snakke med han for ellers kom han til å plage Chris resten av kvelden (som om det var mitt problem...). Så forsvant Chris og Jimmy, og jeg så Jimmy vinke meg opp til loftet så fulgte etter, satt og snakket med de der til den innpåslitne mannen fant oss der, Chris og Jimmy forsvant ganske fort, mens jeg ble sittende og ignorere ham. Jeg klarte å komme meg ned igjen og da så han endelig ut til å ha tatt hintet og gikk og trakasserte et annet kvinnfolk... Chris var sjokkert over oppførselen min, siden det bruker å virke som uansett hvor irriterende folk er er jeg alltid høflig, men når det er tredje kvelden man har prøvd å ignorere en fyr...

Vi fikk kake, og jeg drev og mata alle som var der omtrent... Jeg begynte å bli skikkelig susete, og klarte da å få blåmerke på baken, kul på ryggen og et skikkelig stygt kutt bak på hofta etter å ha... *trommevirvel*... slåss med... *ekstra spennende trommevirvel*..... en pappeske!!

Poenget var, at jeg gikk ut for å ringe Emily i Norge, da jeg så noe i hjørnet som var greit å sitte på, da jeg setter meg, skjønner jeg at det er en tom pappeske, da den gir etter og jeg smeller ryggen og bakhodet noe skikkelig i veggen og tydeligvis klarer å kutte meg skikkelig på pappen... Vi prater et kjemperødt kutt på bortimot 15 cm... jeg får det til...

Så ganske flaut da jeg var rett utenfor doen og det var en japaner som kom ut mens jeg lå og kava på gulvet der, men jeg kom meg opp og fikk stotret frem "Daijoubu!! Daijobu!!" Omtrent da tar Emily telefonen, og jeg var skikkelig forfjamsa og hadde litt latterkrampe, så det var nok en lite vettug telefonsamtale...

Senere klarte jeg å slå til Chris (eller, han kom i veien for albuen min...), så jeg hadde en ganske voldelig kveld for å være meg...

Hadde det ganske morro, tror klokka var seks da jeg og Jørgen dro oss hjemover, men det var fortsatt full fest...

Søndag brukte jeg de første to timene etter å ha stått opp, sånn i to-tida, på å lure på hvordan jeg hadde fått blåmerke på baken og kuttet, og lurte også på hvorfor ryggen verket og armen føltes banka opp. Da jeg kom på det, hadde jeg sikkert latterkrampe i en halvtime... tror jeg fortsatt var litt berusa, så sov i ytterligere to timer, før jeg endelig begynte å lese på litt dialog... zzzZZZ.... Så la jeg meg ganske tidlig, utrolig sliten...

Så idag har vi da hatt oppsummeringstest, gikk vel greit, ikke fantastisk bra men tror nok jeg består, og nå skal jeg spise før jeg forbereder meg ytterligere til den store speechen...

Mata ne!!

"Colourful" World, "Colourful" Life
12:27

torsdag 11. desember 2008.

Ting går sakte, men sikkert en vei; til helvete...

Med andre ord, dette er et veldig negativt innlegg...

Mandag var en treg dag, og tirsdag begynte vi å tenke på oppsummeringsprøve på fredag og speech til onsdag... Kultursjokk i Japan. Den har de fleste slitt med, siden ingen av oss føler at vi faktisk har hatt noen kultursjokk her. Jeg hadde da min historie om Chikanen jeg møtte, så jeg brukte den, men ellers har folk slitt veldig... det som er ekstra kjedelig med akkurat denne speechen, er at på mandag skal vi fremføre den for en japansk klasse, i en forelesning som attpåtil er åpen for alle... klassen i seg selv er på rundt 60 elever, og da pluss alle som har en interesse av å se oss ryugakuseier svette og snuble i våres egne ord... jeg har ikke noe kjempestort problem med det, men skulle gjerne hatt et litt mer motiverende tema, så jeg selv kunne ha vært mer fornøyd med det resultatet jeg har...

Så tirsdag dro jeg til Excelsior, drakk kaffe, leste Japan Times, skrev speech og gjorde en liten liste av kanjier jeg skal lære meg til oppsummeringsprøven. Så dro jeg til Gaijinbar, hilste på en forfatter som skulle feire at han var ferdig med en bok og fikk Michiyo til å se over speechen min. Det var stille en stund da forfatteren dro videre, og Michiyo kom med historien om hvorfor hun egentlig kom tilbake til Japan i høst... hun fortalte om en fyr hun hadde møtt da hun var i Sapporo tidligere, og at de skulle bli sammen når hun kom tilbake, bare det at da hun kom tilbake, var den fyren plutselig helt kald, og enda de er gode venner er han veldig ufølsom når det gjelder henne... hun nevnte aldri navn, men jeg fikk da mine mistanker...

Det ble en bra kveld da folk kom, rolig men morro, møtte tre hyggelige japanere og en veldig pratsom australier.

Onsdag var det bare å sæla på for en lang dag med speech... Vi var da fire av tre som kom denne dagen... Jeg har ikke ville nevne dette noe særlig på bloggen fordi jeg vil ikke henge ut noen, men akkurat nå føler jeg at hun har seg selv å skylde...

Ksenia har ikke akkurat hatt noe særlig god kontakt med noen av oss nordmenn. Poenget er at hun kan ikke noe særlig engelsk, og japansken hennes.... veldig bra, men veldig russisk, så slitsomt å høre på, i tillegg til at hun har noen skikkelige uvaner med språket. Hun er også veldig umoden av seg, 20 år, tydeligvis at det er første gang hun har flytt hjemmefra, og hun har skikkelig mangel på sosiale antenner... det kan være kulturforskjeller som gjør at vi ikke kommer helt overens, men jeg mener egentlig at hun til tider oppfører seg som en dr*ttunge... For det meste har det ikke vært noe problem med henne, men må si jeg for en stund siden ble litt paff da jeg og Miika var på kjøkkenet og spiste frokost, og Ksenia kom og bablet på. På grunn av den russiske aksenten hennes detter jeg som regel ut når hun kommer og babler, men fikk med meg noe av det hun sa, men tenkte at det kunne ikke stemme... jeg syntes hun sa noe om at hun kom til å stryke på nikyuu testen, og jeg syntes det var en merkelig kommentar fra henne. Da hun gikk, forklarte Miika at det hun sa var at vi kom alle til å stryke på JLPT-testen. Hvorfor? Fordi vi leste ikke nok, og testen hennes var altfor vanskelig... skjønner hvorfor hun kan gå en på nervene til tider? (Så det er sagt, de fleste av oss er ganske fornøyde med sankyuu-testen, hun med nikyuu-testen... ikke fullt så fornøyd... har jeg hørt, da)

Så det som skjedde igår, var at tre av oss var borte, så det var en ganske stille, men for det meste behagelig dag. Vi fikk noen papirer, og ved et punkt skulle vi fortelle hva som gjorde oss sinte. Hva var det hun sa? "Jeg blir sint når folk skulker"... Kan godt hende hun mener det, men det er en utrolig unødvendig kommentar i timen, og poenget er at HUN vet INGENTING om hvorfor folk var borte på onsdagen. Jeg har skjønt litt mer enn det hun har gjort, og har en ganske stor forståelse av hvorfor folk var borte. Enda jeg ikke nødvendigvis støtter den grunnen, ser jeg ingen grunn til å begynne å disse de. Og jeg følte at hun gikk på veldig tynn is når jeg sto på kjøkkenet og snakket med Akiko som kommenterte at flere hadde vært borte den dagen, og Ksenia kommer inn og sier at det er fordi folk er late... Igjen, kjerringa vet ingenting om hvordan folk har det her for tida, og INGEN SPURTE DEG FOR FAEN!!!

Vi gikk da tilbake for å holde speech, fire av syv som dukket opp og bare tre som hadde gjort den. Merkelig nok holdt hun kjeft om det. Så, enda hun til tider oppfører seg som en dr*ttunge, har vi for det meste bare latt henne være, fordi vi skjønner såpass som at hvis vi sier noe tilbake... det er ikke noe poeng. Så det kan kanskje ha vært noen kommentarer innimellom men aldri noe ondsinnet. Jeg mener ikke å disse denne jenta, det er bare det at den siste tiden føles det ut som at hun prøver å fremprovosere diverse reaksjoner, og for å unngå å eventuelt kjefte ned henne i timen, er det bedre å få luftet det litt ut her...

Da dagens ærender var ferdig på skolen dro jeg inn til byen og leste litt på Excelsior, og dro så til Gaijinbar og møtte Jørgen. Kan hende det virker som at vi drar dit litt vel ofte, men seriøst, vi orker ikke å være på denne dormen for tida, og Gaijin-bar har liksom blitt vårt andre hjem og vi kan faktisk slappe ordentlig av der...

Chris kom etter en mail fra Michiyo om at hennes love (Jeg) og hans boyfriend (Jørgen) var der, Jimmy og Gus dukket opp, så pratet veldig mye med dem, Kenshi og Matsui kom også. Chris, Jimmy og Gus dro så til TK6, og ba oss om å komme etter. Vi dro et kvarter senere, men der var de ikke, syntes det var litt merkelig siden de ba oss om å komme etter, men dro da tilbake til Gaijin-bar og snakket med Kenshi og Matsui til de dro. Vi snakket med Michiyo og spilte The Julekalender-låter på youtube. Så dukket trioen opp igjen, og Jørgen truet med å banke opp Chris for at de hadde stukket fra TK6, det verste var vel at Chris faktisk så vettskremt ut... Så maste de om å få oss med til DK house, men det ble ikke noe av så da stakk de.

Vi ble sittende en times tid til og snakke med Michiyo. Så Michiyo og Jørgen skal begynne å date til nyåret, hvilket er litt merkelig siden de egentlig skal gifte seg og adoptere meg til neste helg... Jaja, litt omvendt. Sååå....

Jørgen måtte bare komme med spørsmålet jeg helst ikke ville ha noe svar på; Hva er egentlig greia med Michiyo og Chris? Michiyo var veldig vag, men... hun sa at de er veldig nære venner. Det som er greia, er at vi har vært klar over at Michiyo og Chris krangler ekstremt mye når de er alene, så det har vært diverse mistanker, spesielt etter at Chris kysset meg, og Michiyo nevnte at Chris kom tilbake, og de krangla ganske heftig, MEN hun påsto at hun husket egentlig ikke hva de kranglet om eller hvorfor hun var sint på Chris. Men nå så nevnte hun at de kranglet, fordi at han skulle ikke ha kysset meg foran henne...

Så tusen takk folkens, jeg føler meg som dritt, fordi jeg finner en fyr som liker, finner så en kjempeflott dame jeg blir gode venner med, og tilfeldigvis så måtte de ha et eller annet merkelig forhold sammen... Just Great...

Men jeg klarer meg, jeg ser uansett mest på Chris som en venn, men det er litt kjipt akkurat nå.

Så idag forsov jeg meg, og kom inn til andre time, ganske forfjamset egentlig... det var en litt merkelig stemning der, for å si det sånn, så bet merke i at Ksenia satt og stirret i en annen retning enn mot oss. Men jeg fikk da beskjed om at de har utsatt prøven til mandag iallfall, så greit å vite at har litt mer tid, siden jeg er så lei av lesingen etter sankyuu-testen nå...

Etter skolen fikk jeg da endelig høre sladderen; Ksenia hadde vært unødvendig stor i kjeften mot en annen av klassekameratene våre. Så vidt jeg skjønte hadde den personen sagt at de gruet seg, og ikke ville holde speech for en masse fremmede japanere, da Ksenia sier at det ikke er noe problem, å holde speech er helt greit. Det er ikke noen hemmelighet at denne personen hater speech, og synes det er ille nok å snakke høyt foran oss i klassen, så da raknet det for denne personen, så det hadde visst blitt en skikkelig scene med skriking og grining og greier... synd at jeg missa det...

Så, jeg kunne egentlig ha bablet mer om negative ting som går på skolen nå, men jeg kjenner jeg er for sliten, så du får høre mer siden...

"Colourful" World, "Colourful" Life
13:07

mandag 8. desember 2008.

Jepp, igår hadde vi da sankyuu-testen...

Det var litt spesielt med å tilbringe en helg på dormen istedet for å dra ut på Gaijin-bar for å hilse på Michiyo, men greit med en liten avveksling, så lørdag gjorde jeg alt av øvelser vi kunne (ja, blant annet så gikk jeg igjennom hele boka/CD med lytteøvelser i tre runder, synes det er ganske bra gjort siden det er sånn ca 2 timers lytting). Det var ikke nødvendigvis imponerende resultater, men tenkte mest på å prøve å lære litt av øvelsene...

Så jeg la meg sånn ca halv tolv, tenkte jeg skulle få meg en ordentlig god natts søvn før jeg skulle opp, forhåpentligvis, i 7-tida. Men jeg ble da liggende og stirre opp i taket... og stirre og stirre...

Jeg var absolutt ikke urolig for testen, som du kanskje skulle tro, men jeg klarte bare rett og slett ikke å sove... så da jeg så på klokken og så at den var tre, ga jeg rett og slett opp, kom meg ut av senga, søkte litt på internett til jeg fant en komplett liste av sankyuu-kanjier og fant fram en kanji-bok jeg har liggende for å pugge diverse kanjiord utifra de.

Jeg trodde virkelig ikke at jeg hadde noe bruk for en slik øvelse, da skulle jeg begynt mye tidligere for å si det sånn, men tenkte at siden kanjier er det som er blitt underprioritert kunne jeg ofre litt sovetid til de. Så jeg pugget og drev til klokka ble halv sju, gikk da og stekte egg til frokost, hilste på folk som kom seg opp. Klokka tikket overraskende fort mot åtte og det var på tide å ta bussen til byen. Så Ayumi var med oss til bussen, der vi var alle minus to. Andreas kom traskende en par minutter før bussen kom, så vi ble stående og glo opp bakken til skolen for å se etter sistemann. "Jørgen ga inain!" begynte Ayumi å mase, "doko desu ka??" før hun begynte å ringe til stakkars Akiko som antakeligvis hadde bare fått sovet et par timer siden hun kom hjem fra karaoken hun jobber på. Da kom bussen, så vi måtte bare hoppe på, og håpe på det beste; Ayumi kunne iallfall informere om at Akiko skulle sjekke hva som skjedde med Jørgen.

Nå vet ikke jeg nøyaktig hva som skjedde, siden jeg ikke var der, men slik jeg har skjønt det, var det noe sånt noe;

Jørgen sjekket at han hadde alt han trengte før han dro avgårde, for å komme på at han hadde ikke peilig på hvor han hadde gjort av test vouchern, som er det viktigste vi skulle ha med som identifikasjon og nummer og diverse. Så det bråket Andreas hørte fra Jørgen sitt rom da han stakk ut av dormen var da Jørgen som endevendte rommet for å finne vouchern. Da en ganske trøtt og sliten Akiko drar seg opp i fjerde etasje for å sjekke om Jørgen fortsatt lever, må hun også begi seg ut i letingen etter test vouchern. Og det er da Jørgen titter på tavla over pulten, og oppdager den rosa test vouchern hengt opp der ganske tydelig for at han skulle huske at han hengte den der...

I mellomtiden så har da resten av oss gått av på Susukino og funnet Hokkaido Welfare College, takket være japanere som holdt opp rosa plaketer med piler og informasjon om proficiency test, hvor vi skulle ta testen. Skitt, jeg har aldri sett så mange utlendinger i Sapporo (og jeg er vel den som har sett de som er å se her...)!! Sapporo er det eneste stedet i hele Hokkaido hvor man kan ta Proficiency testen, og det kommer nok også en del ifra Norddelen av Honshuu, så det blir ganske mange som tar det på et sted. De sto i en lang kø for å ta nikyuu-testen. Heldigvis så er vi fortsatt ganske amatører, så skulle ikke ta nivå to (ennå...), så vi forlot Ksenia og trasket over gaten og rett inn i skolen der. Men klokka var såvidt ni, og vi måtte ikke være på plass føre halv ti, så da ble det til at vi delte på oss for å finne Starbucks og frokost/lunsj. Så jeg trasket av gårde med Ingelin og Miika for å finne en konbini så Ingelin fikk frokost og jeg litt mat iløpet av dagen. Vi gikk da egentlig rundt en hel bygning, istedet for rundt hjørnet, men jeg fikk da Onigiri og Snickers, så det var greit.

Vi kom oss inn i bygningen igjen, og etter å ha byttet fra skoene til tøfler (jepp, det sto ganske tydelig på vouchern våres at vi måtte ta med våre egne tøfler...) tok heisen opp til 6. etasje for å finne våre plasser. Ute av heisen var det ganske mange folk som fortsatt hang utenfor rommene, men jeg ble fort raidet av en japansk dame som etter et kjapt blikk på vouchern min dro meg bort til et rom. Siden jeg var den eneste fra klassen vår, antok jeg at de antakelig splittet opp hele klassen, og syntes det var ganske greit å være i det lille rommet med minimalt med folk, og ble sittende og vente. og vente og vente...

Da det virket som at vi skulle begynne var det tydeligvis to stykken som hadde valgt å droppe testen, så vi var da ni stykken. Endelig begynte sensorene og snakke i vei om regler og diverse, så ble det stille. Så kom en ganske behagelig japansk stemme fra høytalerne som forklarte regler igjen. Endelig fikk vi testen, men fikk ganske streng beskjed om at vi ikke fikk se på den føre vi skulle begynne. Så ventet vi... og ventet og ventet... Det begynte å føles som om vi hadde fått en tålmodighetstest istedet, og holdt på å bli gal av å glo på forsida av testen, siden jeg ville bare ha hele greia overstått. Endelig kom stemmen over høytaleren som sa at vi kunne begynne.

Første del var da kanji-delen, som gikk ganske greit, og det var faktisk noen av ordene jeg hadde gått igjennom på morra'n, så hadde litt ekstra flaks. Jeg ble ferdig ti minutter føre, så over litt, rettet på et spørsmål, og ventet til testen var over. Stemmen kom igjen og sa at vi skulle slutte å skrive, og fikk da se et gult kort da ei dame fortsatte å skrive, så hun måtte da pusse ut... (et gult kort er en advarsel, får du to må du forlate testen, og man kan også få rødt kort og da må man forlate med en gang...). Etter å ha tittet litt rundt på de folka i rommet, måtte jeg si det var noen merkelige folk der...

Så var det en halvtimes pause, så dro meg ut av klasserommet og fant igjen Miika, Sturle og Jørgen som hadde kommet seg frem. Da ble jeg litt overrasket over at de var alle i et rom med bortimot 30 personer. Så det var i utgangspunktet litt merkelig at jeg ikke var med de, og i tillegg at jeg var i en så liten klasse...

Etter pausen var det lyttetest, og jeg ba til gud om at Chris hadde rett, at den var ganske lett. Så vi ventet og ventet, fikk da testen, og ventet i en evighet... imens var det en som skulle til å bla i testen så der kom det enda et gult kort...

Stemmen kom igjen, og det var noen stemmeprøver så hørte "ii tenki kara, sanpoushimashou!" (fordi det er fint vær, la oss ta en gåtur!) en par hundre ganger, ventet i en evighet før de endelig sa vi kunne åpne heftet og de satte igang.

Chris hadde rett, lyttetesten var ganske lett. Men jeg vet ikke om jeg vil påstå at jeg gjorde det så utrolig bra, de med bildene var ganske greit, men den andre delen hvor vi bare får høre svaralternativene slet jeg innimellom... jeg hadde litt dårlig konsentrasjon, så fikk med meg spørsmålet føre dialogen kom, glemte da spørsmålet og hva jeg skulle høre etter, ble litt distrahert, og ble da litt usikker da spørsmålet kom igjen og hørte alternativene... men det var iallfall bedre enn jeg trodde og bortimot halvparten av dialogene skjønte du omtrent svaret før de var ferdige.

Etter den, var det en times pause, så vi trasket litt rundt i den første Susukino-gata, og hang litt rundt i området. Føre vi gikk inn sa jeg til Jørgen at mistenkte at jeg var blitt satt i en retard-klasse...

Vel inne igjen, var vi i det minste klar over at halve testen går ut på tålmodighet (synes man burde få automatisk 60 % på den...), så det var bare å sette seg ned, og veeeeente, høre stemmen over høytaleren igjen, veeeente, få heftet, veeeente, og veeeeeente, så kan man starte.

Gramatikkdelen var jeg ikke redd for, og jeg tror det gikk for det meste greit. Jeg har blitt dårligere i partikler av en eller annen grunn siden jeg kom hit, så kan kanskje mistenke en feil her og der, men... Så de to siste delene av gramatikk går ut på å lese et lite stykke og på den ene sette inn alternative setninger og den andre svare på spørsmål. Den ene var grei forutenom en del som alle syntes var litt forvirrende siden vi ikke kunne finne noe rundt den setningen som tilsa hvem av to alternativer var feil... men de fleste av oss gikk for den "logiske", men det er ikke alltid ting er så logisk på denne testen... den andre klarte jeg å lese testen, men etter et blikk på spørsmålene orket jeg bare ikke å tenke lenger (igjen slike ting hvor man må legge ihop og trekke fra... faen da, vi studerer ikke matte heller!!), så jeg stirret litt tomt ned på arket, før jeg tok kort prosess og krysset av litt random. Så så jeg over testen igjen, flyttet på noen av prikkene mine, føre jeg satt og ventet. Omtrent halvparte var ferdig da testen var over (...) og det var noen som gikk ut med litt tårefylte øyne...

Vel ute igjen møtte vi Akiko, og vi sto og pratet litt om testen. Da jeg fortalte om gruppa jeg var på og de gule kortene fikk jeg høre at jeg virkelig måtte være i retard-klassen... Alle var ganske fornøyde. Vi gikk bortover til Susukino, uten å egentlig vite hva vi skulle. Jeg holdt på å fryse ihjel ute i kulda og ville egentlig bare til Excelsior og få meg kaffe og slappe av. Etter at vi hadde blitt stående på et hjørne i ti minutter og fått høre fire personer komme med fem forskjellige versjoner av hva vi skulle gjøre, sa jeg at jeg ville til Excelsior, og Jørgen ble med meg bortover. Så vi satt på Excelsior og snakket og drakk kaffe og en øl (måtte jo feire en vel overstått test), til Akiko, Ayumi og Miika kom. Så dro vi til La Pause rett ved siden av, og spiste litt mat. Det var meningen at de andre skulle dra på et play hvor Ai-chan fra IFA er med, men Jørgen var utrolig sliten og det var tydelig at det ikke ville være morro for noen og dra han med seg på det. Så han og Ayumi snakket litt om de kanskje skulle se på det idag istedet, mens Ayumi jagde meg bort til Gaijin-bar.

Så jeg dro da til Gaijin-bar, og snakket med Michiyo. Pappa ringte hjemmefra, så fikk snakket med han igjen. Jørgen dukket opp og vi snakket litt løst og fast om folka på dormen, siden som forventet etter å ha bodd oppå hverandre i tre måneder er det vel enkelte som går på enkeltes nerver. Men det er for det meste greit, vi kommer ganske bra overens her også.

Chris dukket opp og Ayumi kom litt etter. Syntes det var litt komisk da Ayumi kom (Jørgen var på do og jeg bare nikket kort til henne da hun kom), og hun sa "Ahh, Chris-san yo!", og han bare ble stående og se på henne med panikkangst, Føre han sa "Oh, Ayumi-san..." og slappet litt av før han sa "God, I started to wonder what I'd done last time I was drunk...". Det var en stund siden han møtte Ayumi...

Vi kom i snakk om visum og hvor vanskelig det er å få statsborgerskap i Japan. Michiyo hadde nemlig tilbudt en fransk fyr å gifte seg med henne for at han skulle få visum (men det viste seg å ikke være så lettvint, siden man får midlertidig spouse-visa til man er gift i ti år, da kan man søke om statsborgerskap, og det er fortsatt ikke sikkert at man får det...), og Chris og Jørgen ble veldig fornærmet over at hun aldri hadde kommet med det tilbudet til de. Så Chris fristet med at som kona hans kunne hun reise rundt i Europa, mens Jørgen fristet med at om hun kom til Norge ville hun aldri dra til noe annet sted....

Chris lurte så på om boplanene våres da vi er ferdig på skolen, og prøvde igjen å reklamere for DK House hvor han bor. Han og Jimmy har visst veldig lyst til at vi skal flytte dit, men siden man i utgangspunktet må bo der i en måned, blir det for knapp tid, så jeg sa at jeg kom antakelig til å flytte inn hos Michiyo. Jørgen mente da at det måtte være bedre om han fikk flyttet inn, fordi da kunne jeg være "pet'en" deres. Da kunne jeg bare bodd på gangen så kunne Michiyo legge ut avispapir til meg, også kunne de ta med Ayumi så jeg hadde selskap... Chris ville også være med i "familien" vår, men vi klarte ikke å finne en plass til han. Michiyo: "Chris as my son, I don't think so...".

Morsom kveld men jeg var utrolig sliten... Så en stund etter at Chris dro, dro vi også. Måtte være en ny rekord; jeg dro faktisk fra Gaijin-bar..... *trommevirvel*.... føre klokken 12!! Jepp, utrolig sliten.

"Colourful" World, "Colourful" Life
00:44

lørdag 6. desember 2008.

Kan ikke klokka bare bli halv tre imorra??? Vil være ferdig med den jævla testen...

Trenger litt pause fra lesing, så jeg prøver da å underholde deg med min frustrasjon... Det er blitt en del lesing, men føler at jeg ikke kommer noe lenger... merker nå at jeg burde ha vært flink å pugget gloser til sankyuu-testen (vi lærer ikke mye dagligdags tale på skolen, hvilket er det sankyuu konsentrerer seg om, så veldig pinlig med spørsmål jeg ikke har bæret på hva betyr da jeg pugger, og det viser seg å være slikt som det smaker ett eller annet... men jeg vet da hva jeg skal si når jeg skal på jobbintervju her i landet! Hvilket aldri kommer til å skje uansett...), men men... det går som regel greit på gramatikken, i verste fall dukker det opp et u-verb som ser ut som et ru-verb og jeg blir usikker på bøyingen, men det bruker å gå greit. Det er verre på lese-delen, siden om jeg ikke vet hva det ordet de vil vite passer best i hvilken setting er... ja, det er passe dritt... men på de fleste av testene jeg har tatt ligger jeg som regel på 80 %, både lese og gramatikkdel, så har regnet frem til at om jeg ser litt negativt på lesedelen, siden kanjier og de glosene jeg ikke kan er min svake side, kan jeg regne med å i veeeeerste fall havne på 60 % på lesedel og 80 % på gramatikkdel, og da kan jeg tillate meg selv å havne på 40 % på lyttetest... da består jeg akkurat. Men jeg håper på at all lesingen på gramatikk vil heve nivået mitt imorra, og jeg skal prøve å være flink å se over svarene mine så jeg slipper feil jeg egentlig kan. Samtidig så har jeg som regel klart meg på over halvparten på lyttetesten, på pur gjetting egentlig, så håper at etter litt intens lytteøving ikveld, så kan jeg heve meg over det, og kanskje få en bedre gjennomsnittsprosent enn forventet. Men burde kanskje ikke regne med det... Isj...

På lyse siden, etter denne torturen av en test er det til Gaijin-bar og feire at den er over :D

"Colourful" World, "Colourful" Life
19:56

torsdag 4. desember 2008.

Jeg er så lei av å studere til denne testen... mest av alt, fordi jeg har ikke peiling på nivåene... jeg tror i et øyeblikk det skal gå helt greit, så får jeg panikkanfall fordi jeg plutselig ser at man kan bruke passive for keigo, men ingen forklaring på når det skjer, så tenker jeg at dette er et nivå som er under oss så alt kommer til å gå greit, så begynner jeg å svette fordi jeg har enda ikke begynt å øve på lytteøvelsene... jeg er gørsliten av å ikke ha noen ordentlig pekepinn på hvordan denne testen kommer til å gå....

Så jeg har for det meste bare lest, og igår tok jeg turen til Excelsior, fordi jeg blir så utrolig rastløs av å lese på dormen. Ble ferdig med keigo-delen, som jeg tror kommer til å gå greit, men jeg skjønner virkelig ikke hva som er greie med passive-keigo, og da jeg spurte Michiyo var hun ikke sikker selv... Noe av det som suger med å studere japansk; du lærer ikke japansk-japansk, men korrekt japansk, og hvem bruker det? Ingen!! Vel kanskje lærere og slikt noe, men vi har lang vei å gå når det kommer til dagligdags tale, fordi det er akkurat det vi ikke lærer...

Jeg dro til Gaijin-bar, snakket med Michiyo, så litt på TV, da plutselig Jørgen dukket opp. Flere som måtte slappe av litt før en helg med masse lesing... kort tid senere kom Chris fra jobben, og da jeg ikke trodde jeg kunne bli mer frustrert over sankyuu testen, kommer Chris og sier at kanjidelen er ganske grei (hvilket vi forventer), gramatikken er bare å lese til, og... *trommevirvel* lyttetesten er barnemat!!! Fordi greia med lytteøvelsen er å luke ut kinesere som ikke har lest til testen, men som får 100 % på kanji-delen, så Chris har aldri møtt noen vestlige som har slitt med lyttetesten, og ikke fått over 90 % på den. De lytteøvelsene vi har hatt og beskrev for han (type; Hei skal vi dra til parken en dag; ja, gjerne, hva med mandag?; mandag er den 13, ikke sant? Det går ikke... hva med fredag?; fredag passer dårlig siden jeg skal bort onsdag og bli borte til lørdag. Hva med neste mandag?; Jaa...:: Spørsmål, hvilken DATO skal de dra? Ikke nok med at vi må holde styr på alle disse dagene de klarer å spy ut, vi må begynne å regne ut til rette datoen!!) mente han var typisk nikyuu og ikkyuu (de høyeste nivåene), men at på sankyuu burde vi ikke forvente noe stort vanskeligere enn: Gutt; hei Tomoko-san, alt bra? Jente; hei Hiroshi-san, alt er bra! Spørsmål: Hva heter gutten? Jeg synes det høres veldig retard ut, og mer yonkyuu-level, men det er jo tross alt han som har tatt yonkyuu, sankyuu og nikyuu (lurer på hvorfor han ennå ikke har tatt ikkyuu...). Samtidig så kan jo det fort være en par år siden, og de kan ha gjort om på det... tenkte såvidt på at de lytteøvelsene vi har gjort i timen, kanskje kan ha vært nikyuu for Ksenia sin del, men jeg tror jeg får sjekke ut de lytteøvelsene vi har som skal være sankyuu... i verste fall blir det litt random avkryssing på den delen på søndag; det har fungert overraskende bra i timene så langt...

Ellers hadde vi en god kveld, Chris fant endelig ut at vi er ikke så høytidelige av oss enn at han kan gjøre litt narr av aksenten våres så hadde veldig morsomt med å sitere Wayne's World 2 (Bjergen Kiargen fråm Kneurgen, near the Joergen fjords. Yah, yah!). Han har visst tenkt på den hver gang han har møtt oss, så vi hadde morsomt med engelsk med norsk aksent. Kom ei kinesisk og ei japansk jente, snakket en del med de, den kinesiske jenta ble litt innpåsliten en stund utpå kvelden, men min kjære Michiyo kom og reddet meg, og tror det var god underholdning for gutta...

Men nå er det mer lesing på agendaen, og forhåpentligvis kommer jeg igang med lytteøvelser også idag.... Argh...

Saaankyuu! Fuuuuuck you!!

"Colourful" World, "Colourful" Life
14:03

tirsdag 2. desember 2008.

Igår dro jeg til Excelsior for å lese til sankyuu. Etter å ha lest litt mer om hva sankyuu egentlig går ut på, har jeg roet meg litt ned på forhånd til testen. Det jeg stresset mest med var lese-delen til testen, siden det går ut på Kanji, og jeg har ikke vært flink gakusei når det kommer til de... jeg har lært mange nye og pugger stadig vekk, men det har vært for mange til at jeg har kunnet lære meg til å lese de ordentlig. Da var det ganske lettende å se at på tredje nivå er det bare de 300 grunnleggende kanjiene vi skal kunne, hvilket vil si de vi lærte det første året, så da slipper jeg å tenke på alle de nye kanjiene vi har lært dette semesteret, i denne omgang. Så da var det bare lyttedelen som jeg skal bruke masse tid på til helga, og gramatikkdelen. Gramatikkdelen tror jeg går greit, bare jeg får lært meg ordentlig Passive, Causative og Passive-Causative gramatikken, og den jævla keigoen... lytteøvelsene... vel, jeg får bare prøve å øve, så får vi se hvordan det går... Greia er at lytteøvelsene er greie å høre på nå, men problemet er at japansk er et ganske komplisert språk, noen ganger så trengs det bare et bytte av et partikkel for å forandre en hel setning, og går man glipp av en slik detalj, hvilket er fort gjort, kan det bli vanskelig å svare... men som sagt, får bare øve og lytte...

Jeg tok en tur innom Gaijinbar da jeg først var i Susukino, og møtte Yumiko igjen, Matsui var innom og hilste så vidt på en amerikaner som het Chris som jeg har møtt tidligere. Ikke så mye spennende som skjedde, men tenkte jeg skulle skrive litt om betegnelsen Gaijin etter at Michiyo fortalte meg en historie om kvelden hun begynte å jobbe på Gaijin-bar i høst.

Michyo redigerer egentlig film, og har bodd ganske mye i New York, faktisk inntil seks år før hun dro tilbake til Japan ifjor fordi moren brakk beinet og hun måtte ta seg av henne. Det var da hun begynte å jobbe på Gaijin-bar til hun flyttet tilbake til New York tidligere i år. Så den første kvelden jeg møtte henne her var da hun hadde kommet tilbake og det var en ganske stor kveld siden det var da hun begynte å jobbe igjen.

Tidligere på kvelden var det ganske stille, og den første som kom inn var en utlending. Hun sa da "Hi," han tittet inn og svarte på japansk at det var ingen der så han skulle komme tilbake senere. Ti sekunder etterpå kom han tilbake, og begynte å kjefte på henne på grunn av skiltet/navnet Gaijin-bar, og sa at hun var rasist fordi at hun sa "Hi" når han kom, altså at hun antok at det var bedre å hilse på han på engelsk enn på japansk. Michiyo ble klart ganske paff, siden hun ikke synes selv at Gaijin er negativt ladet, og at siden hun ikke kjente fyren var det klart det var vanskelig å vite om fyren kan japansk, ergo enklest å si "Hi" enn "Irasshaimase".

Fyren stakk, ganske pissed off, og etter en liten stund dukket Chris opp. Michiyo fortalte hva som hadde skjedd, og lurte på hva han mente. Chris mente også at gaijin ikke er negativt ladet, men at også han synes at det er rasistisk av Michiyo å anta at om man er utlending, så kan man ikke japansk. Så dette tok Michiyo ganske tungt, siden det er ikke det hun mener. Hun vet at mange utlendinger i Sapporo har bodd der i lengre perioder og kan japansk, men det sier jo seg selv at når hun ikke kjenner folka som kommer inn, kan hun ikke bare anta at de har bodd der lenge og derfor kan snakke japansk. I tillegg hadde hun alltid sagt "Irasshaimase" når folk kom inn, hadde det sikkert vært feil av henne å anta at alle som kom inn kunne japansk...

Det er noe som er med Japan, er man ikke japansk, blir man det aldri heller! Dette var noe jeg visste før jeg kom hit, at siden jeg er vestlig vil ganske mange folk anta at jeg ikke kan japansk og snakke engelsk til meg, jeg vil alltid bli sett på som annerledes og vil aldri bli godtatt som "japansk statsborger" om jeg så bor her i 40 år. Det er til tider litt irriterende når man skal kjøpe noe å drikke på konbinien og høre "handred an forti en" istedet for "hyakuyonjuu en", men jeg bare svarer på japansk og lar de få snakke som de vil. Jeg ser ikke på det som rasistisk, bare vanlig japansk høflighet, og tror ikke de nødvendigvis tenker at de er flinkere i engelsk enn jeg er i japansk. Men det er da visse folk som skal være så j*vla touchy-feely, og påstår at alle japanere er rasister.... og det er som regel her diskusjonen om uttrykket Gaijin kommer.

Gaijin består av kanjiene　外 (gai/soto; ute/utenfor)　人 (jin/hito; menneske). Idag blir gaijin brukt om utlendinger, enda det korrekte uttrykket er gaikokujin 外国人 (koku-en innimellom betyr land, altså person som er fra et land utenfor [Japan]). Så gaijin betyr egentlig utenforstående menneske, mer korrekt en fremmed. Det var i utgangspunktet ikke brukt om utlendinger, men ble brukt på 1300-tallet, om fremmede og etterhvert om fiender. Så det hadde en litt negativ betydning da. Gaijin ble brukt om utlendinger da staten sa at Gaikokujin var det korrekte ordet om utlendinger, og man kan jo se at det var ganske lettvint og gjøre om på det, og det kunne fort mulig også være på grunn av den skjulte meningen bak hva gaijin egentlig betydde.

I moderne tid har gaijin blitt veldig vanlig, men hvis man tenker på betydningen av gaijin, kan man kanskje se hvorfor noen reagerer. Fordi at gaijin sier jo ikke noe om at en person er fra et annet land, men at de er "utenforstående". Japanere som leker turister i den store verden sier fortsatt gaijin om alle "de andre" de ser der. Og det er akkurat der vi har det; Japanere er eksklusive, og bruken av ordet gaijin, istedet for gaikokujin forsterker dette inntrykket. Igjen kan jeg nevne at jeg vil aldri bli "japansk", uansett; om jeg så bor her i 40 år vil jeg fortsatt være en "gaijin"!

I 1995 ble gaijin sett på som ukorrekt, nettopp fordi at det viste til hvor eksklusive japanerne er.

"While the term itself has no derogatory meaning, it emphasizes the exclusiveness of Japanese attitude and has therefore picked up pejorative connotations that many Westerners resent." Mayumi Itoh (1995)

Men det er fortsatt like ofte brukt om utlendinger som gaikokujin ti år senere, dog det blir aldri brukt i media.

Nå må jeg selv si at jeg har ikke noe problemer med uttrykket gaijin. Jeg ser på det som et ord for utlendinger som ikke har noe mer negativ betydning enn det. Faktisk gledet jeg meg til å dra til Japan nettopp for å kunne kalle meg selv for baka gaijin (dum utlending). Japanerne er eksklusive, ja, men uansett hvor man drar vil man jo uansett bli sett på med litt vare øyne fordi man er utlending, så da er det like greit å ta den helt ut, synes jeg ;)

Og, ikke alle japanerne er slik. Jeg har funnet mange japanere jeg snakker med som ikke nødvendigvis tenker så mye på at jeg er mer annerledes enn at jeg ikke er så fantastisk flink i språket, det gjelder bare å finne de rette stedene å lete på ;)

Og iallfall ikke begynne å kalle Sapporos beste bar og bartender for rasistiske!!

"Colourful" World, "Colourful" Life
12:47