Bakagaijin: A Weegie in Japan

torsdag 20. november 2008.

Torsdager bruker å være en bra dag... kun gramatikk på skolen, og om det ikke er masse lekser på gang bruker det som regel å gå greit å slacke resten av dagen, veldig greit når man har noe å bruke slacke-tid på (nå for tida How I met your mother, ganske morsomt egentlig). Så torsdager bruker å være en ganske grei dag...

Forutenom når vi har te-seremoni...

Så vi hadde da bare to timer med gramatikk idag. Jeg og Jørgen gikk for å spise på kantina, jeg gikk for Omuraisu, hvilket må hentes i en annen kantine enn hovedkantinen. Så da jeg kom til hovedkantinen fant jeg Jørgen med hans mentorer, men så så jeg at mine mentorer hadde oppdaget meg, så da måtte jeg lunte bort dit istedet... idag var virkelig beviset på at vi har ingenting å snakke om, men men... jeg har hele tiden skjønt at jeg ikke har noe til felles med de, så de gangene jeg har vært med de har egentlig bare vært av høflighet, så kanskje jeg fra nå av slipper å få meldinger om vi skal møtes til lunsj, og få dårlig samvittighet for mine dårlige unnskyldninger om at jeg glemte det...

Så var det tilbake til dormen og sose til klokka ble tre og vi skulle "seremoniere" (kunne det ikke i det minste være tidligere på dagen så blir ferdig med det??). Så idag fikk vi iallfall noen kaker som var gode (mesteparten av okashien, godteriet, i Japan er ganske søtt og/eller tørt... ikke så glad i det...), før vi skulle lage te selv. Vi fikk litt opplærling i det forrige gang. Og nå, siden jeg har vært igjennom denne torturen av en japansk seremoni idag, så skal jeg fortelle deg i detalj hvordan dette foregår.

Altså, dette foregår i et tatami-rom, så (så klart) gulvet er dekket i tatami-matter, ganske hardt og det eneste møblet man har her er rompa (eller egentlig de stakkers beina og anklene...). Så hele kroppen begynner å verke da man ser inn i rommet. Før man går inn i rommet må man bukke for te-seremoni-mesteren (or whatever...), vår heter da Doumi, så vi holder oss til navnet heretter. Så prøver vi så elegant som mulig og gli inn i rommet på knærne før vi bukker igjen for Doumi. Så kan man reise seg opp igjen (dette er vel det siste øyblikket blodet får sirkulere fritt i beina...) og går til et alter med et banner og en vase med blomster. Så er det ned på knærne igjen, bukke, beundre banneren og blomstene for så å bukke igjen. Så går man til en henvist plass, hvor man blir sittende til beina sakte men sikkert dør og visner bort...

Man får da noe godteri. Dette kommer på et fat og man får en serviett. Før man kan ta noe av godteriet, må man dytte det til personen ved siden av, og si "Osaki ni" (kan jeg ta først), og den andre personen bukker, man tar og sender videre, og spiser godteriet.

Så skal man da lage te. Man har da et tørkle i en snor rundt livet, og setter seg ned foran en kjele/te-kanne med kokende vann, og et brett med kopp, te-pulver, en pinne og en røredings (har vel fått de korrekte navnene men husker ikke). Så må man flytte på dette brettet... Først så må man jo passe på at alt er rent, så med tørklet (etter å har brettet det på diverse måter) tørker man lokket på te-pulveret og tørker pinnen. Man tar så koppen, og rører på en ganske bestemt måte med røredingsen, føre man heller opp i vann, vipper koppen litt rundt og tømmer koppen. Så kan man ta pinnen for å ta te-pulver opp i koppen. Så heller man oppi vann i koppen, og rører på en ganske bestemt måte, føre man setter den frem til en "Okyaku-sama" (som regel en kunde/klient, i denne sammenheng liker de å si gjest...).

Så da skal en gå og hente koppen, igjen spørre personen ved siden av om man kan ta først, ta koppen fremfor seg, takke den som har laget teen (huske på å bukke hver gang man sier noe...). Man vrir på koppen siden man skal ha visse sider av koppen mot seg. Så drikker man, tørker av koppen, vrir på og beundrer den, og går tilbake med den.

Så den som har laget teen må da vaske opp. Så først heller man vann opp i koppen, vipper litt på den, og tømmer ut vannet (vel og merke tømmer man ut i en annen kopp). man heller opp i vann igjen og rører røredingsen oppi der for å vaske og tømmer ut vann igjen. Så brettet man tørklet igjen og tørker pinnen, setter alt på plass og man er endelig ferdig. Med den delen...

Så til alle er ferdig, blir man bare sittende mens man lider i stillhet siden man ikke har følelse igjen i beina (greit, man kan forandre litt på stillingen så det er ikke så ille, men jeg takler virkelig ikke at beina sover så jeg synes dette er tortur). Da man kan gå igjen reiser man seg opp, vakler bort til alteret, ned på kne, bukke, glo på banner og blomster, bukke og reise seg opp igjen. Så vakler man bort til åpningen igjen, ned på kne, si takk for seg og bukke for Doumi, prøve elegant å gli ut av rommet, bukke og si Sayounara til Doumi (mens man ønsker at det virkelig var Sayounara...) før vi er ferdige og kan vakle tilbake til dormen...

Så så morsomt er den delen av japansk kultur!!

"Colourful" World, "Colourful" Life
21:33