mandag 3. november 2008.
Jeg setter igang dagens innlegg med et bilde av dagens fokus, nemlig Tsutomu-san;
Dette er da karen jeg møtte søndagskveld på Gaijinbaren, som jeg da hadde date med idag. Han ville veldig gjerne snakke med meg på engelsk, hvilket var greit forutenom det faktum at han ikke er så veldig flink i engelsk... vel sammenlignet med andre japanere, er han flink, men slikt sett er jo alt relativt... men vi klarte da å kommunisere så som så med en god blanding av engelsk og japansk. Ellers kan jeg si at han er 24 år gammel, kommer fra Honshu, men har bodd litt rundt i Hokkaido de siste tre årene, spiller gitar og synger i band. Hovedgrunnen til at jeg likte Tsutomu, i forhold til at jeg egentlig ikke er så begeistret for japanske gutter som jeg vet enkelte jenter er, er det faktum at han har hørt om The Strokes!!! Jeg kan ikke begynne å beskrive hvor deprimerende japanernes viten om ordentlig musikk er... jeg tror faktisk ikke de hører på noe annet enn Green, altså... det eneste utenlandske bandet de vet hvem er er The Beatles, og hvis man spiller Take On Me så hender det at de har hørt den i en eller annen sammenheng... Utrolig deprimerende. Så greit nok, denne fyren er Nirvana og Oasis fan (og The Beatles, mochiron...), hvilket ikke er på min topp liste, men akkurat her så er det faktisk et bra tegn!! Han hører ikke bare på Green!!Jepp, så tilbake til idag. Det var da meningen at jeg skulle sende han melding da jeg sto opp for å bli enige om å møtes for at vi skulle på kino. Hvilket virket greit, siden det betyr jo bare å sitte ved siden av hverandre og se på film, så trengte ikke å være så redd for de uunngåelige pinlige stillhetene... men da jeg sendte melding etter frokost sånn i ellevetida for å spørre om det var greit å møtes klokka ett, fikk jeg svar at sjefen hans hadde ringt, så han måtte jobbe. Jeg var da ganske sikker på at jeg ikke kom til å høre noe mer fra han, så gikk rundt utrolig rastløs og daff på dormen. Jeg satte igang en klesvask da, så dagen ikke skulle bli fullstendig bortkastet...
Så i halv fire tida fikk jeg melding igjen om at han var ferdig på jobb, og lurte på hva jeg gjorde. Da var jeg egentlig ganske mutt, og hadde egentlig ikke lyst til å se ham lenger, men fikk litt dårlig samvittighet, og følte at jeg ikke kunne ditche ham siden han var på vei til byen... men, jeg hadde satt igang en klesvask, så skrev at jeg kunne ikke komme til byen før klokken seks, og håpte bittelitt på at han skulle si at da gikk det ikke. Men nei da, det var helt greit, så da avtaltes vi å møtes på Exelsior caffe. Så jeg ble ferdig med klesvasken min, og dro da innover til byen.
Så møttes vi (Jeg var der ti på seks, han kom kvart over, så enda det var sent i forhold til at han hadde vært lengre enn meg i byen, var det fortsatt imponerende tidlig til å være en japaner) og etter litt småsnakk fant vi ut at vi begge likte karaoke, så hvorfor ikke ta en runde? Enda det kunne høres litt stusselig ut med to personer, tenkte jeg at det var en grei tidsbedrivelse hvor man ikke må sitte og nitenke for å komme på noe å si hele tida. Så da fant vi et gansk billig sted (500 yen på hver med så mye alkoholfri drikke man vil ha), og satte igang. Enda jeg visste egentlig at han sang, var jeg allikevel ganske imponert over hvor flink han var. Så er det meg da, ganske så amatør... men vi hadde det morsomt, og jeg var lettet over at han var villig til å holde seg til vestlige sanger, siden japanske sanger kan være litt slitsomt i lengden. Så vi hadde det ganske moro til klokka ble halv ni, og vi tok kvelden fordi butikken han jobber i feirer ikke bursdag imorra, så han må på jobb.
Så jeg skulle da til å si hadet og traske bort til t-banestasjonen, da han sa at han kunne kjøre meg hjem. Skikkelig gentleman! Det var litt pinlig da vi satt i bilen, og han tittet på meg en stund, og det tok litt tid før jeg skjønte - hallo, han vil jo vite hvor jeg skal... og siden jeg har omtrent like mye retningssans som en japaner har fritid, så ble det litt rasling i kart og tyding av adresse før vi kom oss av gårde. Men vi kom oss da frem ganske trygt, og fikk sagt hadet på en ganske så høflig, japansk måte. Ganske lettende egentlig... så da kom jeg til dormen til ferdiglagd pizza, så det har vært en ganske grei kveld :-)
"Colourful" World, "Colourful" Life
21:33
21:33